Dette er historien om min reise fra å være en amatør med sterk interesse for farge og stil, til å bli sertifisert fargeanlysekonsulent, med mange skjær i sjøen.
Jeg har alltid vært opptatt av hvordan ting henger sammen, og vil alltid gjerne finne ut av sammenhenger og komme til bunns i ting, og har fra tidlig barndom av alltid vært en nerd. Alltid med nesen i en bok.
Nerden i meg grep tak i 80-tallets «Farg meg vakker» bølgen med begge hendene. Jeg lånte boken på biblioteket og leste grundig. Det var ikke så lett å plassere seg selv, for etter boken skulle jeg med mitt brune hår og mine blå øyne ikke egentlig være en vinter, selv om det var i vinterkategorien jeg helst trodde at jeg hørte hjemme. Jeg var aldri fullstendig tilfreds med dette, og i mange år så jeg bort fra at fargeanalyse hadde noen nytteverdi. Min garderobe har opp igjennom årene bestått stort sett av svart, rødt (gjerne knallrødt) og grått. Nevnte jeg svart? Innimellom har jeg følt behovet for å bruke skarpe farger, men alltid endt opp med at jeg følte at jeg tiltrakk meg for mye oppmerksomhet i skarpe farger, og så syk ut i pastellfarger. Noen ganger tok jeg fatt i de rødlige glimtene i mitt brune hår og brukte varme høstfarger. Da så jeg trist og sliten ut. Så da var det tilbake til svart. Ikke fordi jeg så så fantastisk ut i svart, men fordi det var trygt.
For noen år siden kom jeg borti en artikkel på internett om 12 tone fargeanalyse, og etter å ha lest at de fleste mennesker ikke har varm eller kald undertone, men nøytral, fattet jeg ny interesse for dette temaet, og med nerdens sedvanlige intensitet kastet jeg meg nok en gang over alt jeg kom over av informasjon om dette temaet.
En dag satt jeg og så på youtube videoer av fargeanalyser, og kom over en video av Christine Scaman i 12 Blueprints. Hun snakket med en stille autoritet, og forklarte dette på en måte som jeg følte ga fullstendig mening.
Og boken hennes er fantastisk, jeg vil varmt anbefale den til alle som vil lese om 12 tone fargeanalyse. For meg var det en stor oppevelse å lese denne boken, og jeg fant ut hvilken fargetone jeg trodde jeg hørte hjemme i, den trygge, gode Dark Winter (Mørk Vinter).
Etter å ha lest alt jeg kom over om fargeanalyse, tok jeg til slutt det store spranget og meldte meg på Christine sitt sertifiseringsprogram. I mars 2014 reiste jeg til Canada for en intens uke med fargeanalyse fra daggry til sen kveld. Beviset på at jeg ble sluppet gjennom nåløyet ser du nederst på siden her.
En del av treningen som fargeanalysekonsulent er at man må selv bli analysert. Det var en skjelsettende opplevelse. Jeg hadde ingen grunn til å lage bølger i vaskefatet eller rokke båten, jeg var trygg i min overbevisning at jeg var Dark Winter, og var forberedt på at en grundig analyse ville bekrefte og kanskje finjustere konklusjonen noe.
Det ble ikke slik. Dagen for min egen analyse opprant, og jeg hadde etter noen timers søvn kommet fram til at jeg skulle møte analysen med et åpent sinn, slik vi oppfordrer våre klienter til. Lett å si til andre, vanskelig å anvende på seg selv.
For å gjøre en lang historie kort, konkluderte vi med at Dark Winter (Mørk Vinter) ikke var vinneren, det fantes faktisk en fargetone som var bedre enn denne, nemlig Bright Winter (Frisk Vinter). Det var ikke det at Mørk Vinter var fryktelig, det var mer sånn at Frisk Vinter gjorde så mye mer for meg enn Mørk Vinter. Og vi sammenlignet grundig, siden jeg var så fast i min overbevisning. Meg i Mørk Vinter var litt tammere og litt eldre av utseende, og med Frisk Vinter mot huden min, lyste ansiktet opp og jeg så litt friskere og litt yngre ut. Jeg må innrømme at favorittfargene mine var i Mørk Vinter sortimentet, helt klart, men den positive effekten Frisk Vinter hadde på meg var helt tydelig. Jeg måtte konkludere med at jeg ikke er Mørk Vinter, men Frisk Vinter.
Dette var ikke helt lett for meg.
Ingen liker å ta feil. Jeg liker ikke å ta feil. Jeg liker i alle fall ikke å innrømme at jeg har tatt feil så lenge. Jeg hadde mye å fordøye.
Jeg studerte bildene av meg selv, jeg studerte ansiktet mitt med en lettere, lysere leppestift. Jeg måtte innse at jeg hadde tatt feil. Jeg kommer nok ikke til å bruke de veldig friske Frisk Vinter fargene i store porsjoner på meg selv, men jeg skal helt sikkert benytte den oppfriskende effekten disse har på måten jeg framstår. Det er en prosess, og jeg skal gjennomføre denne prosessen, og det vil jeg ha godt av.
Ingen har vondt av å se yngre, friskere og sunnere ut.
Jeg kom også til å forstå at dette er faktisk virkeligheten for veldig mange av de klientene vi ser i fargeanalyse. De aller fleste av oss har en helt bestemt oppfatning av hva vi kler og hva slags inntrykk vi gir. Faktisk er det litt vanskelig å se seg selv slik man framstår for omverdenen. Faktisk er det heller ikke lett å akseptere at vi tar oss best ut i farger som vi hittil ikke har hatt som favoritter.
Jeg velger å tro at min personlige opplevelse vil gjøre meg til en bedre fargeanalysekonsulent enn om jeg faktisk hadde blitt analysert til den fargetonen jeg trodde jeg var. Jeg har forståelse for hvor vanskelig det kan være. Jeg forstår at det kan ta tid før man klarer å fordøye den nye informasjonen. Jeg ønsker å være her for deg og bli hos deg helt til du har arbeidet deg gjennom hele prosessen.
Det kan være nifst å gå gjennom porten til en ny fargevirkelighet, men jeg skal holde porten åpen for deg helt til du tør å gå ut i virkeligheten som en enda bedre versjon av deg selv.
Fordi jeg har opplevd det selv.
Dette blogginnlegget ble først publisert i 2014, men er flyttet til denne nye bloggen